Hvordan tenker og snakker vi om sykdom?

Jeg tror på at det er viktig å snakke pent til oss selv og om oss selv. Mange har for vane å ta en liten peptalk med seg selv for eksempel før man på kontroll, skal i et intervju eller på før en eksamen. Da ser du deg i speilet og sier: Du er i ferd med å bli frisk! Dette klarer du! Dette går bra! Dette kan du!

Spiste jeg for mye brød og drakk for lite vann og vin?

Spiste jeg for mye brød og drakk for lite vann og vin?

Det sies at hjernen tror på det du sier til den. Du får selvtillit av å høre at du er dyktig og at dette takler du. Sannsynligheten øker for å lykkes. Du føler deg friskere.

Hva skjer når du forteller deg selv at dette kan du ikke? Dette forstår du ikke. Dette er ikke noe for deg. Dette liker jeg ikke. Du kommer aldri til å nå toppen! Du kommer aldri til å bli frisk! Jeg tror det kan bli en selvoppfyllende profeti.

Å tenke positivt er hardt arbeid. Det er mye vanskeligere å finne ut hva man liker enn hva man ikke liker. Det er lettere å fortelle om hva som er galt enn hva som funker. Det er vanskelig å finne fordeler i en vanskelig situasjon.

Da jeg ble syk tenkte jeg som de fleste andre også gjør: Hvorfor akkurat meg? Men hvorfor ikke akkurat meg? Det er ikke slik at bare naboen får kreft. Hver tredje kvinne kommer før eller siden til å få kreft, og da er det ikke så merkelig at jeg fikk kreft. Når man først har fått kreft, så finnes det noen fordeler med diagnosen også. Men det skal litt hardt tankearbeid til for å snu ting til det positive.

Cocktail og cancer. Bilde fra utstilling med Pushwagner.

Cocktail og cancer. Bilde fra utstilling med Pushwagner.

Flere jeg har snakket med sliter med dårlig samvittighet for hva de eventuelt har gjort. Uansett, jeg tror ikke det er bra å gruble på hvorfor akkurat jeg fikk kreft eller fikk en annen sykdom? Det kan være utallige årsaker til dette. Hva gikk galt? Hva er skyld i dette? Fikk jeg barn for tidlig? For sent? Ammet jeg for lenge eller for kort? Tok jeg p-piller? Har jeg vært for tykk? Har jeg røkt? Har jeg spist for mye kjøtt? Har jeg spist for lite grønt? Har jeg bodd ved en høyspentmast? Stresset for mye? Levde bestemor for usunt? Har jeg vært for lite fysisk aktiv? Har jeg vært for uforsonlig? Ikke tilgitt andre? Hatt et negativt tankemønster? Solt meg for mye? Her kan jeg fortsette i det uendelige. Årsaken kan også være genetisk. Kanskje det også bare en bitteliten tilfeldighet som gjorde at kreften begynte å vokse hos akkurat meg?

Cancer på fat.

Cancer på fat.

Jeg tror man bare må godta og akseptere det at det var akkurat du som fikk kreft. Jeg tror det er viktig å gi slipp på behovet for å vite hvorfor det akkurat skjedde deg. Helt til vi klarer å oppgi behovet for å vite hvorfor noe skjedde med oss som det gjorde, vil vi holde fast ved sårene våre og med vår eventuelle dårlige samvittighet. Det er viktig å gi slipp på å finne årsaken for å bli helbredet. Da kan du gå videre.

Fortiden og hva man har gjort eller ikke gjort kan man ikke gjøre noe med. Heller ikke hva foreldrene har gjort. Men her og nå kan du selv bestemme hva du gjør. Det kan du også i kveld. Og i morgen. Du kan bestemme hva og hvordan du tenker i fremtiden. Hva du spiser og hva du gjør.

Kroppen vår er fantastisk. Tenk på alt den klarer og takler. Den leger sår og helbreder skader. Den er vakker. Den hjelper oss å bevege oss. Jeg tror også det er viktig å snakke pent om kroppen vår. Jeg tror ikke det lurt å kalle selv for tjukkas eller feita eller si at du hater kroppen din.

Jeg tror også det er viktig hvordan man omtaler kroppen og kroppsdeler som er skadet eller syke. Hvis man kaller puppen sin for kreftpupp, hvilke signaler sender du til hjernen, deg selv og andre? Hva med blodproppfoten? Snublefot? Uff, jeg vil ikke skrive flere slike negative ord om kroppen. Fuck cancer. Aldri i verden. Jeg liker heller ikke orden kreftkamp. Eller kjempe mot kreft og tape.

Hva skjer om man identifiserer seg selv som syk, som pasient, som uheldig eller som en stakkar? Enda verre: Hva når andre sier «Stakkars deg». «I dag ser du ikke bra ut». «Hvorfor er du så uheldig nå igjen?» Er det empatisk å snakke slik til de som er syke?

Hva tenker dere andre om slike uttrykk? Hvordan snakker dere til dere selv?

Takk for at du leser bloggen min!
img_3564

Den flinke pasient

Jeg har etter hvert blitt litt vant til å være pasient. Jeg har ligget på sykehus minst fire ganger. Ellers har det blitt utallige lege- og helsekonsultasjoner etter at jeg fikk brystkreft for 8 år siden. Jeg tror jeg er en ganske flink pasient når jeg er på sykehuset. Jeg spiser opp all maten jeg får. Jeg spiser så ofte jeg blir servert. Jeg tar alle medisiner og piller som de gir meg. Jeg … Les mer...

Jubel på Ullevål

Kjære deg som leser bloggen min I dag er den dagen kommet hvor jeg får svar på hvordan det står til med kreften min. Jeg er ikke sint på kreften, men må si at den har kommet inn i kroppen min uten å være invitert. Jeg vil at kreften skal være minst mulig, få minst mulig mat og helst bare sove godt – uten å våkne igjen. Men jeg sier ikke at jeg kjemper mot den, jeg er ikke så begeistret for … Les mer...

Ny kontroll – gode svar, samt et latterlig ribbeinsbrudd!

Når man først har kommet i Kreftsentrets rutiner, så blir man innkalt til jevnlig kontroll. Min siste kontroll var i januar, og det skrev jeg om http://www.godehelsetips.com/piller-og-alternative-ekstrakter-virker-det-pa-meg/. På CT-røntgen så de også at det var noe med tynntarmen, men det kunne være hva som helst. så jeg utelot det fra innlegget. Jeg fikk jo nærmest et nytt liv etter at jeg … Les mer...

Piller og alternative ekstrakter – virker det på meg?

I januar er det et halvt år siden jeg fikk vite at kreften er tilbake. På en måte var det en lettelse å få vite hva som feiler meg fordi jeg kunne få noe medisin for det. Ikke minst fikk jeg smertestillende, og det er en lettelse å slippe å ha vondt. Så hurra for medisin og piller! Tenk, jeg har også fått ny energi og entusiasme i livet, ja jeg har rett og slett blitt mitt gamle jeg. Jeg nyter … Les mer...

Uhelbredelig kreft – har jeg det???

I begynnelsen av oktober ble jeg spurt om jeg kunne være med på God Morgen Norge sammen med Kreftforeningens leder Anne Lise Ryel. Jeg har som prinsipp at jeg aldri svarer Nei til en utfordring eller en mulighet så fremt jeg kan. Her kan du se innslaget: Beate på God morgen Norge Årets Rosa Sløyfe aksjon har uhelbredelig kreft som hovedtema og hvordan det er å leve med uhelbredelig … Les mer...

Flere innlegg fra bloggen